Ny blogg

Blogger nå på odavaage.blogg.no. Rett og slett fordi denne bloggen har så mye preg fra min hater-foreldre-søsken-og-hele-verden periode.

Bloggen her vil være åpen for de som vil lese mine dagens tema innlegg, frem til jeg har fått de over på den andre bloggen.

Snakkes der,
Oda

Dagens tema: Bortskjemte Drittunger

Generasjon: Bortskjemte drittunger.

 

Dagens ungdom går under mange generasjoner. Vi er ?Harry Potter-generasjonen?, ?Twilight-generasjonen?, ?iPod-generasjonen?, ?facebook-generasjonen?, ?blogg-generasjonen?, ja, rett og slett ?internett-generasjonen?. Men mest av alt så er vi en generasjon av bortskjemte drittunger. Vi forlanger og forlanger, og får aldri nok. Noen ungdommer prøver å vise frem seg selv som givere, like mye som mottakere. Men sannheten er at vi vil alltid kreve mer enn vi vil gi bort. La meg ta et eksempel. Ved mitt tredje år ved videregående skole, gikk jeg på Orkdal Vidaregåande Skole. Etter å ha gått ett år i Amerika, var jule-inspirasjonen stor. Jeg bestemte meg for å legge frem et forslag om ?Secret santa?, som rett og slett er å gi en liten julegave til en person i klassen, reglene er enkle: man trekker lapper og forteller ingen om hvem man skal gi gave til. Siden VGS ikke er et år for hemmeligheter, tok det ikke lang tid før folk hvisket om hvem de fikk og hva de følte om akkurat det. Da siste skoledag før jul kom, og vi skulle utveksle julegaver gikk ikke alt som planlagt. For når 3STA skulle åpne julegavene sine, var ikke folk redde for å vise sin misnøye. Ord og setninger som ?æsj? og ?Dette er hva jeg gir til bestefaren min? var over alt i klasserommet, og få så fornøyde ut. Hele poenget med ?Secret santa? var jo å gi en oppmuntring til klassen, men for mange var ikke en gave til 20 kroner (++) god nok. Nei, helst skulle man ha brukt en hel månedslønn.



Hendelsen gjorde meg helt målløs, og først nå, tre fjerdedeler av et år senere, finner jeg ord. Å tydelig vise misnøye om hvem de fikk, å bry seg nada om å tenke på personen man skulle gi gave til, å bare kjøpe noe i all hast en time før man skal gi det bort, for så å bli sint for hva man får er så råttent gjort, men det mine kjære lesere, er hva som beskriver oss.


Dette var bare ett eksempel, blant mange hundre. Bare se på alle lekene vi har gjemt på loftet eller alle klærne våre som ligger i pappesker i kjelleren. De vi liksom skal gi til våre unger når vi kommer dit, men som bare kommer til å råtne der de står til huset blir solgt. Vi kommer til å skjemme bort våre unger like mye som vi ble skjemt bort, fordi å eie viser status. Og høy status er noe som er superviktig for oss mennesker. Jo flere ting vi har stuet bort, jo viktigere blir vi blant venner. Vi viser frem klesskapene våre med misnøye og syter om at vi ikke har nok klær. Hva så om klesskapet er overfylt, når morgenen kommer har vi ingenting å bruke. Det er jo brukt før, alle har sett det, ingenting spesielt med det. Nye klær, nye ting, nye tanker og nye ideer. Vi krever alt dette. Har det kommet ut en ny iPod, så har det ingenting å si om den du eier fortsatt fungerer helt fint, nei for vi skal ha den nyere versjonen. Det er ikke rart Apple er stinne av gryn, vi mennesker byttet jo ut vår iPhone 4, med iPhone 4s så fort det kom en reklame om den.  Som sagt, det har ikke noe å si om den gamle fortsatt fungerte som bare det, for den var gammel, ikke ny.



 Jeg representerer denne generasjonen, du kan like så godt kalle meg prinsessen av den. For jeg vil alltid ha nye ting, nye klær og ny inspirasjon. jeg lurer meg selv til å tro at en ny mac vil gi meg inspirasjon til å skrive, at en ny genser vil gi meg inspirasjon til å kle meg akkurat som jeg vil og ikke bry meg om hva de andre tenker. Når jeg så har fått det nye som jeg ønsket meg, sitter jeg fortsatt å leter etter inspirasjon og mot.

Men siden jeg skriver dette, må jo noe ha gått opp for meg. Jeg har forstått at jeg ikke finner inspirasjon og mot i nye ting. Jeg finner det av å lete gjennom gammelt. Bursdagen min er snart, og jeg kan godt ønske meg en ny iPhone og få det, men dette året skal jeg ikke gjøre det. I år ønsker jeg meg ting jeg ikke har, men som jeg vil få bruk for i mange år. Kjøkkenprodukter som en kjøkkenmaskin, håndmikser, servise og glass. Jeg ønsker meg nye gardiner, litt flere sengetrekk og en vinterdyne fra IKEA. Kanskje jeg fortsatt er materialistisk, og heller skulle gitt bort alle bursdagspengene mine til en veldedighet i Afrika, men selv dere forstår at dagens ungdom ikke gjør det. Jeg er kanskje brå og grer alle sammen under en kam, men om man først har hatt smaken av det gode liv, så gir vi det ikke fra oss. De som aldri har opplevd dette, er en annen historie og jeg kan ikke tale deres sak. Jeg snakker for alle de jeg kjenner og vet om. De 619 vennene jeg har på facebook og mange av deres venner. Ja, faktisk alle som har en egen PC som de kan bruke, selv med tregt internett. Alle de som har kameratelefoner og kamera. Alle som spiller musikk hver dag, og de som lager musikk hver dag. Dere er heldige. Vi er heldige.
Og kanskje skal jeg legge inn en liten setning om at vi må huske på de som ikke har det så godt, men jeg tror ikke det trengs. For så lenge man har en samvittighet, så blir vi mint på det i tide og utide, spørsmålet er bare om vi bryr oss. Det er et ordtak som sier: ?Hvis vi forteller en løgn ofte nok, blir det politikk.?, Jeg kunne ikke vært mer enig. For jeg kjenner så mange politisk engasjerte ungdommer som godt kunne krones til både konger og dronninger får generasjonen vår. De snakker om å dele og gi bort, men innerst inne så er det en stemme som roper om å få nye ting. Og den blir alltid hørt. For vi er egoistiske, vi tenker på oss selv før alle andre.

Og det er fakta. 

 //Alle bilder lånt fra google.com//søkeord: selfish og spoiled

 

Lots of love,
Oda Karoline  

Kjære hodepine

Kjære hodepine. Du som alltid er med meg hvert minutt, hvert sekund til og med.
Jeg begynner å bli lei av å ikke kunne leve livet mitt noe mer. Lei av at jeg ikke kan se på PC-skjermen når jeg skriver, bare tastaturet og luften. Du gjør det vanskelig å skrive.
Du har også tatt det viktigste i livet mitt fra meg, nemlig lesing. Hvordan mente du at jeg skulle overleve når jeg ikke kan legge med ned å slappe av med en stor, god bok eller et interiørblad fylt med inspirasjon? Hva skal jeg nå gjøre når jeg ikke kan lese blogger for å få inspirasjon til å skrive. Eller i det hele tatt skrive. Du vet ikke hvor vanskelig det er å skrive noe og ikke klare å lese gjennom hele teksten på en gang. Jeg må ha så sinnsykt mange pauser mellom hvert avsnitt.
Du vet heller ikke hvor vanskelig du har gjort livet mitt, dette er det viktigste året på skolen og jeg har ca 0 sjanse til å klare skolearbeid. Det er ikke så lett å gjøre lekser når man ikke kan lese ei side uten å ha så store smerter at man ikke klarer å gjøre noe på flere minutter. Det er også vanskelig å skrive, noe som gjør prøver ganske vanskelig og generelt det å skrive notater. Takk for det.



Når jeg trener blir du verre, når jeg dusjer blir du verre, når jeg legger med ned for å se litt TV blir du verre, når jeg bare ligger for å sove blir du verre, kjører jeg for mye bil blir du verre, kan jeg i det hele tatt gjøre noe uten at du forverrer deg fra ?normal hodepine som jeg er vant med etter å ha levd med det i 3 år??
Du har jo fulgt meg i 4 år nå, og du var kanskje en god unnskyldning for å være hjemme fra skolen på ungdomskolen, men nå er jeg lei. Jeg hadde sett for meg at etter 3 år ville du ha blitt mildere mot meg, funnet ut at du var lei av å plage meg?! Men nei, du bestemte deg for å bli sterkere? Hvorfor? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Leste jeg for mye? Er det galt? Har jeg gjort noe skikkelig slemt i Amerika siden du kommer nå? Jeg kan ikke komme på én god grunn for at du skal være sterkere nå! Jeg elsker jo å lese, det var jo det eneste som fikk meg bort fra virkeligheten lenge nok til at depresjonene ikke var så ille. Lesing gjorde livet mitt enklere for da kjente jeg deg ikke så mye.
Er det derfor? Fordi jeg valgte lesing over klaging? For det syns jeg er veldig unødvendig.

Jeg håper at etter at du har lest dette, at du forstår at du gjør det vanskelig å leve normalt. Om du fortsetter må jeg bare stenge meg inn på et mørkt rom 18 av 24 timer i døgnet, og jeg ser virkelig ikke lyst på det.

Forhåpentligvis ikke din for alltid,
Oda Karoline.



*Generelle fakta*:

Jeg har slitt med hodepine i snart 4 år nå. Det er så ille at jeg ikke klarer å leve normalt lenger. Jeg er også på det punktet hvor de er så ille at smertestillende (eller placebo-effekten) ikke fungerer lengre. Jeg er også på det punktet hvor hodepinen gjør meg mer emosjonell og jeg gråter, er lei meg og deprimert mye oftere enn før. Den minste ting kan få meg til å gråte, noe som da igjen forsterker hodesmertene.
Jeg kaster ikke opp eller besvimer, men jeg har hatt perioder hvor jeg får skygger forran øynene og en gang forsvant synet mitt helt. Så det er ikke vanskelig å forstå at det er ganske vanskelig. Som jeg skrev i starten av innlegget har jeg også problemer med skolearbeid fordi jeg ikke klarer å lese eller skrive ordentlig. Da får jeg som regel så store smerter at jeg blir svimmel, gråter og blir helt utmattet.
Det aller beste er at jeg har ingen anelse hva det er eller hva det kommer av. Hodesmertene sitter på forskjellige plasser, noe som gjør det vanskelig å identifisere det.
Så neste gang du føler for å kalle meg patetisk for en eller annen grunn, tenk på at jeg har det vanskelig og du vil bare gjøre noe som er vanskelig, vanskeligere for meg.

Takk for meg!

Dagens Tema: Defenses, Defenses

Defenses, defenses:

Forsvar finnes i mange former, psykisk og fysisk. Du har forsvar i sport, som fotball og håndball. Du har forsvar i krig. Og du har forsvar som en vegg du putter opp rundt deg selv.

Denne veggen blir bygd opp gjennom livet ditt, gjerne utenpå enda en vegg. Ytterveggen har noen svake punkt hvor folk sniker seg inn, disse folkene kaller vi venner/bekjente. Ytterveggen er veldig sårbar, og kan lett rives ned. Da kan det hende at folk ser deg gråte. Kanskje til og med at du kjefter og smeller på de. Dette igjen kaller man at man forsvarer forsvaret sitt. Om noen prøver å gjøre hærverk på veggen din, da vil man jo så klart si ifra. Ofte med høye stemmer.


(Bildet tatt fra google)

Men så har vi en indre vegg. Denne veggen har svært få ?soft spots?, så det er svært få som er smarte nok til å klare og snike seg inn. Denne veggen kreves det mer av før den blir ødelagt, men når den først blir ødelagt, er det utrolig vanskelig å bygge den opp igjen. Denne veggen holder alle de ekte følelsene dine inne. De dype følelsene dine som man ikke kan sette ord på, og helst ikke vil oppleve.

Svik, brudd og død er faktorer som ødelegger denne veggen.

Hvor ytterveggen bare trenger litt dårlig sement og noen steiner - gjerne i form av positive ord, oppnåelser og oppmuntringer - for å bygge seg opp igjen, trenger den indre veggen så mye mer enn det. Den trenger tid, gjerne lang tid. Og mens veggen er nede, er man på sitt aller såreste. Folk trenger ikke å si noe for å ødelegge dagen din. Bare det å se dem er ille nok. Tårer kan trille, eller man kan bli helt innesluttet. Noen tar ord og høye stemmer til seg som forsvar. De blir frekke og sier ting de ikke mener. Og hvorfor? Fordi de vil at personen som skadet dem skal bli såret også. De vil ikke være den eneste som kommer skadet ut av dette.

Og noen vil kanskje teste ut om den personen har følelser i det hele tatt. For ingen med følelser annet enn sinne, kan vel gjøre noe slikt mot et annet menneske?


Den indre veggen trenger tid, mennesker har ikke tid. Vi misliker tid veldig sterkt. Vi snakker om det, og at det hadde vært fint om vi hadde hatt det, men ingen har tid til å skaffe seg tid. Og så blir vi bare sittende å snakke og irritere oss om tida. At den går for fort. At den går for sakte. Så hvordan skal veggen vår bli fikset når det ikke finnes tid? VI fjaser rundt, og sårer oss selv mer og mer. Kanskje ikke fysisk, men de psykiske sårene som kommer ut av det, er store og de blør masse.


(Bildet er redigert) 

Dette er ikke noe man kan gjøre noe med. Det er bare sånn. Men man kan få hjelp for at veggen skal bli bygd opp fortere. Og den hjelpen kaller vi: Å snakke med noen.

Om du ikke vil snakke med noen du kjenner, så prøv å skaffe deg psykolog. Om ikke, så skriv det ned. Det hjelper tro meg. Hvorfor tror du ellers at jeg sitter å skriver dette innlegget?

 

Lots of love,
Oda Karoline <3 

Jeg er

Jeg er

 

- Egoistisk. For når jeg er full går jeg rundt og sier at jeg er pen. Og setter alle andre forran meg selv. 

- Oppmerksomhetssyk. Fordi jeg liker å få komplimenter og oppmerksomhet.

- Selvdigger. Fordi jeg kan stå i speilet og beundre meg selv.

- Dum. Fordi jeg aldri tenker.

- Stygg. Fordi kroppen min har noen kilo for mange.

- Tykk. Fordi jeg spiser så mye.

- Illeluktende. Fordi jeg glemmer å ha på meg parfyme hver dag.

- Meningsløs. Fordi jeg aldri har egne meninger.

- Deprimert. Fordi ingen liker meg.

- Ensom. Fordi jeg føler meg aldri helt inkludert. Jeg er aldri noens førstevalg. Alltid  andrevalget. Og alle vet jo at de som kommer på 2. plass, er den første taperen.  

- Taper. Fordi jeg liker Twilight. Og fordi jeg alltid er nummer 2.

- Nerd. Fordi jeg gjør skolearbeid.

- Umoralsk. Fordi jeg hjelper folk med å jukse.

- Stilløs. Fordi jeg ikke eier stil.

- Svak. Fordi jeg alltid lar sykdommen(e) få overtaket på meg.

- Slem. Fordi jeg verken klarer å si ?I love you? eller ?Jeg elsker deg?. Det er ord jeg sparer til spesielle folk og hendelser. Jeg kan ikke slenge det rundt meg i hytt og pine. Da mister det all sin verdi.

- Falsk. Fordi jeg aldri klarer å holde på mange venner samtidig, men er veldig flink til å støte folk i fra meg.

- Løs. For jeg roter med alle på fest. 

 - Ikke bra nok. Fordi jeg tydeligvis setter meg selv foran alt og alle. Og svikter de som betyr noe for meg. Gang på gang på gang.

MEN. Jeg er også

 

- Medfølende. Fordi jeg alltid tenker på andres behov, ovenfor mine egne.

- Omtenksom. Fordi når folk trenger hjelp, hjelper jeg.

- Glad i speilet. Fordi det viser meg hvem jeg er. Selv om jeg ikke alltid er like  glad i det jeg ser.


- Smart. Fordi jeg ikke lar noe styre meg. Ikke engang tankene.

- Passe. Fordi rompa mi veier opp for de ekstra kiloene rundt magen. Den er  nemlig perfekt i mine øyne.

- Naturlig. Fordi jeg ikke alltid dasher på med falske ting. Som parfyme og sminke. Jeg lukter som meg selv. Så som regel, nydusjet.

- Full av mening. Fordi jeg har masse meninger og jeg sier dem så og si hele tiden. Men noen gang har jeg og andre lik mening. Og jeg er sjeldent den som snakker først.

- Deprimert. Fordi det har blitt en del av meg og hverdagen min. Jeg har lært meg å leve med det.

- Alene. Fordi jeg liker å være i mitt eget selskap. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har gode venner. For det har jeg, og de få jeg har setter jeg pris på.

- Kul. Fordi jeg tørr å like noe selv om mange i omgangskretsen min ikke takler det.



- Nerd. Fordi jeg liker skole og det å lære noe. Og fordi jeg virkelig elsker å lese. 

- Moralsk. Fordi jeg hjelper til å jukse kun for de folkene jeg vet kan lære mer av det, enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

- Variert. Fordi jeg liker ikke bare én ting. Men masse forskjellig.

- Sterk. Fordi selv om psyken min noen ganger knekker, reiser jeg meg alltid opp. Jeg er som Fugelen Fønix. Hver gang de dør, blir de gjenfødt som noen som er sterkere enn hvem de var fra før. (Og fordi jeg trenere styrke ganske ofte!!)

- Klok. Fordi jeg ikke bruker opp de spesielle ordene hos folk jeg er usikre på om jeg virkelig elsker. Men heller sparer de til når jeg er sikker.

- Ekte. Fordi de vennene jeg sjelden krangler med, og som har holdt ut med meg. De behandler jeg med respekt. Og jeg kunne aldri ha tenkt meg å skade dem med vilje. Jeg mener alltid godt. Selv om jeg for alltid vil være deres nummer 2.

- Nysgjerrig. Fordi jeg liker å rote på fest. Slik at jeg kan si at jeg har litt erfaring.  

- Bra nok. Fordi jeg vet at alt som står før ?men? er løgner oppfunnet av folk som ikke godtar det å være menneske.
Jeg kan se meg i speilet å si ?Jeg er kjempepen?. Og fordi jeg tillater meg selv å ha dårlige dager. Fordi jeg vet at det vil komme dager hvor jeg syns jeg er kjempepen igjen. Jeg kan også snakke om meg selv med en stor dose selvironi. Jeg tar ikke meg selv så høytidelig. Jeg tenker heller aldri før jeg snakker. Tenke gjør jeg etterpå. På godt og vondt. Men uansett så kommer det ofte mange gullkorn ut av munnen min. Så jeg bringer latter fram hos andre!
Og UANSETT hva folk sier og mener, så vet jeg at jeg ALDRI setter meg selv foran andre. Kanskje jeg noen gang kan være uheldig og sette fremmende folk og nye bekjentskaper på lik linje med mine nærmeste. Men jeg mener aldri noe vondt med det. Og hvis det skjer, er det aldri bevisst.
MEN jeg vet at jeg er menneske og at jeg ikke er perfekt. Jeg gjør feil og jeg har feil. Det er en del av livet. Og kanskje en dag, så finner jeg noen som syns jeg er perfekt som jeg er. Og den personen skal jeg elske med hele mitt hjerte.

 



JEG ER MEG SELV,
JEG ER UNIK.

Les mer i arkivet » September 2012 » Januar 2012 » Desember 2011
Mors rebell

Mors rebell

Orkdal

Norske blogger
hits