Mors rebell

Kjære hodepine. Du som alltid er med meg hvert minutt, hvert sekund til og med.
Jeg begynner å bli lei av å ikke kunne leve livet mitt noe mer. Lei av at jeg ikke kan se på PC-skjermen når jeg skriver, bare tastaturet og luften. Du gjør det vanskelig å skrive.
Du har også tatt det viktigste i livet mitt fra meg, nemlig lesing. Hvordan mente du at jeg skulle overleve når jeg ikke kan legge med ned å slappe av med en stor, god bok eller et interiørblad fylt med inspirasjon? Hva skal jeg nå gjøre når jeg ikke kan lese blogger for å få inspirasjon til å skrive. Eller i det hele tatt skrive. Du vet ikke hvor vanskelig det er å skrive noe og ikke klare å lese gjennom hele teksten på en gang. Jeg må ha så sinnsykt mange pauser mellom hvert avsnitt.
Du vet heller ikke hvor vanskelig du har gjort livet mitt, dette er det viktigste året på skolen og jeg har ca 0 sjanse til å klare skolearbeid. Det er ikke så lett å gjøre lekser når man ikke kan lese ei side uten å ha så store smerter at man ikke klarer å gjøre noe på flere minutter. Det er også vanskelig å skrive, noe som gjør prøver ganske vanskelig og generelt det å skrive notater. Takk for det.



Når jeg trener blir du verre, når jeg dusjer blir du verre, når jeg legger med ned for å se litt TV blir du verre, når jeg bare ligger for å sove blir du verre, kjører jeg for mye bil blir du verre, kan jeg i det hele tatt gjøre noe uten at du forverrer deg fra ?normal hodepine som jeg er vant med etter å ha levd med det i 3 år??
Du har jo fulgt meg i 4 år nå, og du var kanskje en god unnskyldning for å være hjemme fra skolen på ungdomskolen, men nå er jeg lei. Jeg hadde sett for meg at etter 3 år ville du ha blitt mildere mot meg, funnet ut at du var lei av å plage meg?! Men nei, du bestemte deg for å bli sterkere? Hvorfor? Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Leste jeg for mye? Er det galt? Har jeg gjort noe skikkelig slemt i Amerika siden du kommer nå? Jeg kan ikke komme på én god grunn for at du skal være sterkere nå! Jeg elsker jo å lese, det var jo det eneste som fikk meg bort fra virkeligheten lenge nok til at depresjonene ikke var så ille. Lesing gjorde livet mitt enklere for da kjente jeg deg ikke så mye.
Er det derfor? Fordi jeg valgte lesing over klaging? For det syns jeg er veldig unødvendig.

Jeg håper at etter at du har lest dette, at du forstår at du gjør det vanskelig å leve normalt. Om du fortsetter må jeg bare stenge meg inn på et mørkt rom 18 av 24 timer i døgnet, og jeg ser virkelig ikke lyst på det.

Forhåpentligvis ikke din for alltid,
Oda Karoline.



*Generelle fakta*:

Jeg har slitt med hodepine i snart 4 år nå. Det er så ille at jeg ikke klarer å leve normalt lenger. Jeg er også på det punktet hvor de er så ille at smertestillende (eller placebo-effekten) ikke fungerer lengre. Jeg er også på det punktet hvor hodepinen gjør meg mer emosjonell og jeg gråter, er lei meg og deprimert mye oftere enn før. Den minste ting kan få meg til å gråte, noe som da igjen forsterker hodesmertene.
Jeg kaster ikke opp eller besvimer, men jeg har hatt perioder hvor jeg får skygger forran øynene og en gang forsvant synet mitt helt. Så det er ikke vanskelig å forstå at det er ganske vanskelig. Som jeg skrev i starten av innlegget har jeg også problemer med skolearbeid fordi jeg ikke klarer å lese eller skrive ordentlig. Da får jeg som regel så store smerter at jeg blir svimmel, gråter og blir helt utmattet.
Det aller beste er at jeg har ingen anelse hva det er eller hva det kommer av. Hodesmertene sitter på forskjellige plasser, noe som gjør det vanskelig å identifisere det.
Så neste gang du føler for å kalle meg patetisk for en eller annen grunn, tenk på at jeg har det vanskelig og du vil bare gjøre noe som er vanskelig, vanskeligere for meg.

Takk for meg!

Skam er følelsen av bevisstheten eller forståelsen av vanære, unåde eller fordømmelse. Skam er et låneord fra tyske ?scham? av gammelhøytysk ?scama?, som opprinnelig betød skamfølelse, beskjemmelse eller skjendighet. Ordet anses å bety ?å tildekke seg selv?.

Skam. Følelsen man har når man gjør noe, og så angrer man på det. Når man går rundt og nekter å se folk i øynene, gjemmer seg når man ser visse personer eller bare tar på seg store solbriller og en hettegenser og stenger verden ute. Det siste kan jo også bety at du er wannabe kjendis og vil ha oppmerksomhet, men i denne sammenhengen er det mer ?hide and seek? med deg selv og følelsene.
Når man skjemmes, vil man gjerne ha en knapp som stenger av tankene som surrer i hodet ditt. De som sier at du skulle ikke gjort det. Ikke sagt det. Ikke vært slik. Ikke gjort noe som helst. Du skulle i hvert fall ikke vært deg selv. De slenger gjerne på litt om hva som kommer til å skje med deg. Ingen kommer til å like deg mer. Alle vil snakke stygt om deg fordi du gjorde dette. Alle vil le deg i trynet. Du er patetisk. En uendelig strøm av negative tanker.
Skam er noe alle håper på at man kan dusje av seg. Så når folk skjemmes, tar de lange dusjer mens de skrubber kroppen sin og nekter å se på seg selv.
Bildet fra google.no

Skam er når man føler man har syndet, og føler man står alene mot alt.
For meg er skam akkurat nå forbundet med alkohol. Det er også en veldig vanlig faktor. Drikker man, gjør man dumme ting, og så blir alt tåpelig. Som når jeg drikker vin, da blir jeg veldig emosjonell. Gråter så og si bestandig. Og så finner jeg et lite problem og blåser det opp til noe kjempestort. Sex er også veldig ofte blandet inn.
Man skjemmes gjerne ikke før dagen etter, eller før noen forteller deg at det du gjør er patetisk.
Patetisk. Patetisk. Patetisk. Patetisk. PatetiskPatetiskPatetiskPATETISKPATETISKPATETISK. De forteller deg gjerne også at du er patetisk. Da kommer skammen krypende. Eller kanskje springende. Den tar sats og hopper på deg, hvor den biter seg hardt fast i rompa di.
Jeg skjemmes også gjerne når jeg er deprimert, for da føler jeg at alle ser ned på meg. Det er litt sånn; "Du er deprimert, da kutter du seg selv og griner veldig mye, TAPER."
Verden er en veldig fin plass.
Jeg skjemmes veldig lite av det jeg skriver på bloggen min, men jeg skjemmes når foreldre og venner presser meg i et hjørne og forteller meg at jeg ikke kan skrive slik. Fordi det er dumt.
Dumtdumtdumt. Ja, for jeg er så sinnsykt dumdumdumdumdum jeg vet du. Går jo til psykolog en gang i uken. Og så sliter jeg med slike hodepiner som gjør til at jeg ikke kan konsentrere meg på skolen. Og så drikker jeg vin. Da er jeg i hvert fall dum, for da gråter jeg. Og gråting er jo så forferdelig. Da er du svak. Man kan ikke være svak her i verden.
Når jeg gråter, skjemmes jeg. Da gråter jeg enda mer.
Noen ganger er himmelen også svak. For den gråter.
Skam kan også komme når andre folk gjør dumme ting og folk ser på deg fordi du kjenner de. Da er det din oppgave å vise dem at man ikke kan gjøre slik. Men nå og da glemmer man det, og da ser folk på deg til du skjemmes. Fordi du er dum og glemsk.
Skam er når du gråter over en gutt, fordi han syns ei annen jente er penere enn deg. Men du vil at han skal like deg. Og så gråter du kjempemye fordi hjertet ditt ikke er helt lengre, mens du banner over å ha falt for en gutt og skadet deg.

Why can't you see, I'm kind of beautiful too.

Skam kommer også når man blir kastet ut av et rom fordi folk ikke liker deg, så de bryr seg ikke om at du ikke har romnøkkel. Så må man sitte på gangen til noen bryr seg nok til å hjelpe deg. Da sitter man der da og skjems.
Skjemssmejksskjemssmejks. Skam bakvendt blir maks, når du setter de to ordene sammen får man maks skam uansett hvilken vei man snur og vender på det. Det er slik man skal føle det. MAKS skam. Det kommer ikke i små doseringer. Bare i store hauger. Kolliderer med deg. Trykker deg ned og gnir det godt inn.
Skam kommer når ingen hører på at du sier nei, og så må du bare gjøre ting du ikke liker. Og så våkner du dagen etter og hater deg selv og personen(e) du var med og gjorde dumme ting.
Skam kommer når det går opp for deg at du fortsatt ikke er helt over folk som knuser hjertet ditt og sender deg ned i et evig svart hull.

Når man skjems vises det over hele deg. Øynene flagrer. Huden blir fylt med blod. Hendene rastløse. Man vet ikke hvor man skal gjøre av noe lengre. Alt blir bare feil. Og så stammer man noe frem. Før man blir irritert fordi folk stirer på deg og skammen din. Dere får ikke være i fred. Satt på utstilling.
Skam er med deg hele tiden. Noen ganger bare hopper den fram og biter deg i rompa litt oftere enn andre ganger.

Distanse. Di*stan*se. Distance. Di*stanse. Unasett hvordan jeg snur det, hvordan jeg sier det, og hvordan jeg ser på det så er det et ord med blandet ladning. Positivt? Ja. Det er godt å ha litt ro og fred. Være alene, kjenne på det. Alle er jo alene i løpet av livet. Å putte distanse mellom seg og noen er også godt en gang i blandt. Men så har man det negative, at man kan oppleve å gjøre det litt for ofte, med litt for mange. Jeg putter distanse mellom meg og familien. Mellom meg og venner. Mellom meg og fiender. Til slutt står jeg at med, meg selv. Og det er ganske tungt. Jeg har ingen å dele sorger med. Ingen å dele gleder med. Ingen å dele små problemer med. Ingen å dele store problemer med. I hvert fall ikke nå som jeg trenger det. Det er en distanse som får meg til å ikke snakke. Jeg føler meg satt i et hjørne. Grunnet denne distansen.

Men hva er egentlig distanse? Er det fysiks? Psykisk? Kan man til det selv eller er det tilfeldig?
Skal man sette det i et fysiskt perspektiv vil jeg si at det er en sprekk som bare blir mer og mer utvidet. Men det har jo ikke pluttselig dukket opp en sprekk i livet mitt heller. Ikke som jeg kan se. Det er ikke sånn at jeg er hindret å snakke fordi da faller jeg ned i en bunnløssprekk. Eller?!


Og hvis det er psykisk, er det ikke alltid en kur på det da? Medisiner å ta? Plasser å få hjelp? Jeg ser ikke mye av det heller. Og er det egentlig en sykdom sånn at man kan få en kur på det? Kan jeg komme til legen og si at jeg sliter med distanse og få resept på en pille som vil hjelpe meg?
Lykke-pille? Fikse-alt-pille? Fjærne-sorte-hull-pille?
Eller kanskje bare en god gammel dags smertepille? Fungerer de på psykiske smerter også mon tro?

Helt innerst inne vet jeg at kuren er å snakke opp. Men hva hjelper det å snakke opp, når man ikke blir hørt? Når man føler seg enda værre når man åpner munnen? Kanskje det er selvtilitten? Lurer jeg meg selv når jeg står i speilet å syns jeg er pen? Hva er det egentlig som stirrer tilbake på meg?

DistanseDistanseDistanseDistanseDistanseDistanse.

Får meg til å tenke, hva er vitsen med å bry seg når få bryr seg tilbake?

DistanseDistanseDistanseDistanseDistanseDistanse.

Som en sprekk som aldri tettes.

DistanseDistanseDistansedistanseDistanseDistanse.

Alene i et rom fylt med folk.

DistanseDistanseDistanseDistanseDistanseDifuckingsstanse.

...

Dette innlegget er skrevet av en veldig sårbar side av meg. Jeg vet jeg har noen venner som stiller opp for meg og som gjerne lytter. Men noen ganger virker alt så langt vekke.

The connection between the evolution of the universe and human thought.

Or for me: Nothingness is keeping me awake...

Tror dette er den kvalmeste tskjorten jeg har sett på lenge.
Det er mye som smaker bedre enn tynn føles. Som smaken en snickers kaffe eller en after 8 kaffe.

Tynn kan man være når man er død. Lenge leve det å være NORMAL og PERFEKT for sin kropp!

Former<3

Hva er vel egentlig et nytt år? Er det en ny start? Er det nye muligheter? Eller er det bare nyttårsforsett vi lover å holde? Jeg tror ikke det er noe annet enn en ny dag i et nytt år. No biggie. Det eneste som er anderledes fra i fjor er at du blir gamlere og du vil oppleve små og store ting som ikke skjedde i fjor. Kanskje gifter du deg. Eller får en baby. Eller så slår du og kjæresten opp etter flere år sammen. Uansett hva som skjer i år, så kunne det ha skjedd i fjor. Så hvorfor håper vi sånn på en ny start? Det er ikke sånn at rakettene tar med seg syndene dine opp i himmelen og sprer de utover verden. Nei, arket ditt har fortsatt like mye farger på seg nå som 5 minutter før.


Og når du tenker tilbake til 2011, fikk du gjort alt som suste gjennom hodet ditt de siste minuttene i 2010? Trente du mer? Lo du mer? Sa du i fra når du syntes noen gjorde noe galt? Eller spiste du mindre sjokolade? Og om du gjorde det, hvor lenge varte det? 1 dag? 2 uker?



For sannheten er at nyttårsforsett bare er tull. Mennesker kan ikke forandre seg på et par minutter. Det er ikke så lett å forlate de dårlige vanene sine. Det er lettere å holde nyttårsforsettene dine om du starta før det nye året. Om du har trent i hele november og desember, kan man nesten helt trygt love seg selv å trene så ofte man har tid til i Januar også. Men om du står utenfor treningssenteret 2. januar og tenker at her skal jeg bo det kommende året og tilslutt skal kroppen min se smashing ut ,da sliter du. Hvert år så leser man på blogger og facebook om alle som har startet et nytt og bedre år, med trening og sunn mat. De har nettopp kastet ut alt som heter godteri og mettet fett. Men snart blir tiden knapp og det mettede fettet finner plassen sin tilbake i hyllene dine.
Og jeg sier ikke alt dette for å være umotiverende, heller fordi jeg vil være motiverede. Jeg vil motivere folk til å ikke ha nyttårsforsett, men heller ha flust med impulsforsett og drømmer.
Om du en dag får lyst til å trene, da gjør du det. Men ikke hat deg selv om du pluttselig ikke får tid. For tiden vil alltid være for knapp, og noen ganger må man prioritere. Og den dagen du står å ser deg i speilet og hater deg selv fordi du hoppet over treninga denne uka, minn deg selv på hvorfor du prioriterte den bort. Og husk den følelsen du hadde da.



Impulsforsett fungerer så mye bedre, de er mye mer oppkvikkende og de går ikke ut av hode.
Og drømmer kan man fortsatt ha, selv om det er et nytt år. Ikke alt trenger å realiseres. Jeg har ingen forventninger om at i år er året jeg kommer til å finne ut hva jeg vil bli.Jeg tror ikke at i år er året hvor jeg får svar på hvorfor jeg har så intense hodesmerter at jeg sliter med å gjøre alt jeg elsker. Jeg kan så vidt skrive lengre og jeg kan nesten ikke lese. Til og med det å kjøre bil blir farlig for meg nå, for pluttselig får jeg så vondt at synet mitt forsvinner for meg. I år vil bli som i fjor, og jeg vil sitte i desember 2012 med en sekk fylt med tårer jeg har grått over triste hendelser og en sekk fylt med latter for alt det gode som har skjedd meg. Den tredje sekken vil jeg at skal være tom, men alle vet at den ikke kommer til å være det. Sekken jeg fyller med alle jeg føler sjalusi ovenfor. De som klarer å komme seg ut i verden, mens jeg fortsatt sitter å drømmer og streber. Men jeg skal gjemme den sekken, for det gjør jeg hvert år, og så skal jeg være lykkelig fordi jeg har kommet meg så langt som jeg har kommet meg. For hvem vet, om jeg albuer meg nok fram, så er det kanskje meg folk er sjalu på.

Og streb etter dem. Lov meg at du ikke kjemper for å oppfylle alle drømmene dine, hva vil du da gjøre i 2013?

Det jeg prøver å si med alle disse ordene er at selv om det er et nytt år, vil ikke drømmene dine bli servert på sølvfat med lapper hvor det står: Realitet. Nei, du må kjempe like mye for dem i år som i fjor, og ja du vil falle. Du vil få sår. Og du vil bli sliten. Men er det ikke verdt det når du endelig klarer noe? Både du og jeg har vokst, men ingen av oss har blitt en revolusjonerede person som kan kurer kreft med øynene våre.

But the same bullshit as every other year.

Og ikke kom her å si at det jeg sier er bullshit, for du vet like godt som meg at du vil ikke like skole og lekser mer bare fordi 1-tallet har blitt byttet ut med et 2-tall.

Lots of love,
Oda Karoline<3

Bilder: Enten tegnet av meg eller lånt fra weheartit.com

Året 2011 hadde mange gode minner med seg. Noen av til og med helt fantastiske, og jeg skal ærlig innrømme at Spania 2011 er et de beste minnene jeg har. Og det aller værste eller kanskje beste er at det er grunnet en gutt. Fra øyeblikket han smilte var jeg helt *SMELT*.


Men det var andre faktorer som hadde masse innspill, som

Frank er navnet jeg gir alle guttene jeg enten roter med og ender opp med å misslike sterkt eller bare gutter jeg generelt ikke liker for et eller annet. Frank lista er lang, og det er bare jeg og Hanna som forstår oss på den!

Og


så har vi jo den kvelden hvor jeg først møtte KK, her har vi pynta oss med leppestiften min og er klare for å ta verden med storm eller bare med formene Gud ga meg og Hanna!
Den kvelden var fantastisk, det var Tirsdag og jeg ville ikke ut. Jeg var ganske pissy på Hanna for å dratt meg med ut, og jeg var ikke fornøyd med hvordan håret mitt var.

Just saying, not my proudest picture, men det beskriver litt hvordan jeg tenkte jeg så ut hele kvelden! Egentlig var jeg jo helt stunning! Jeg klippet Hanna ut for det så ut som hun var smelt på tjukka, og det ødela det romantiske øyeblikket som foregikk mellom øynene til KK og meg!

Kvelden var så bra! Jeg var helt edru, men jeg kosa meg så mye som jeg ikke hadde gjort på lenge (Uten alkohol vel og merke). Vi dansa, flørta (Jeg gjorde i hvert fall det, hva Hanna gjorde husker jeg ikke! Jeg var alt for opphengt i hvor KK hadde hatt hånda si på bildet over!)
Kvelden endte med Ooooopah musikk og råning rundt i Spania, mens Hanna og jeg byttet på å være livredde og le oss i hjel! *Mimrer*

Vi avsluttet kvelden med å love at vi skulle møtes neste dag for å nakenbade alle sammen!

Her har vi kommet fra nakenbadingen som foregikk med bikini på! Jeg og Daniel er strålende fornøyde og nydusjet! Skjønner ikke helt hvorfor, for nakenbadinga var en stor skuffelse. Ingen var nakne og sjøen var fyllt med maneter man ikke kunne se fordi det var stapp mørkt. Men sånn bortsett fra det, så hadde jeg tre sterke karer til å passe på meg, sett bort i fra at de kastet maneter på meg og Hanna og bare lo når den ene maneten strøk seg oppover mot den eneste delen av kroppen min som ikke hadde sett sol på sydenturen. Og jeg snakker ikke om puppene mine, for de fikk nok av sol!
Nei, vent! Enda en faktor til at nakenbadingen ble misslykket. Da vi gikk i svømmebasseng-området kom det en vakt å jaget oss bort! Noe han ikke hadde noe rett til, for vi eier farsken (Valgte ordet spesielt for deg Hanna) meg en del av leilighetskomplekset! Og pappa sitter i styret. Vel, jeg bailet på alle sammen og gikk (Mer som sprang) min vei, men fikk høre i ettertid at Hanna sa at han var dum. Jeg støtter henne fult og helt. Han var dum.
Men etter nakenbadingen som foregikk med klær, var kvelden tipp-topp-super-duper!

Selv om t-skjorten til KK ikke var tettsittende, noe jeg var/fortsatt er dypt skuffet over! Vi hadde det morsomt fordi da!

Vi lekte kle-oss-ut-i-Odas-smykker-leken.
Og tok enda flere bilder som fikk meg og Hanna til å gråte av latter.

Daniel er hysterisk! Glad jeg bestemte meg for å like han denne ferien. Vi har hatt en turbolent fortid! Nå tror jeg den er stabil! Han har jo ingen kjønnssykdommer og det å kysse som en bestefar er faktisk ikke det han liker best i senga. I hvert fall er det det jeg har hørt! Sånn helt seriøst, jeg har bare hørt det, aldri testa ut noen av delene. Vi er ikke såååå nær. Vi snakker jo om fyren som kom 1 time (Eller var det 2) for sent for å hente meg og Hanna på flyplassen, har en kompis jeg liker å kalle Frank 2 og klaget over at han hadde fått en hårinnfeksjon når han hadde vært å fjærnet alt håret på kroppen. Alt dette var i 2009 selvfølgelig. 2011 var et mye bedre år for han!  Vel, noen av dagene var i hvert fall. Han hadde noen dårlige dager han også, akkurat som meg og Hanna.

Den første dagen var ikke min beste kveld for da kjeda jeg meg. Og heller ikke etter nakenbading-onsdag heller. For som i alle ekte eventyr må alt det gode ta slutt en dag, for å bli erstattet med det onde. Og den torsdagen hvor Daniel tok meg og Hanna med på all white (trash) party forsto jeg at dette var vendepunktet for denne ferien. Det var morsomt så lenge det varte. Og de 2 dårlige dagene vi fikk etter nakenbading-onsdag har blitt morsome historier, som ikke skal deles på nettet fordi jeg ønsker at Hanna skal få seg en jobb en gang i tida. Meg selv er jeg ikke så bekymret over. I'm already lost.

White trash<3

All white party var den største skuffelsen, for da ble jeg lovt KK, men han dukket ikke opp. Så fikk jeg den ene løgnen etter den andre slengt i trynet "For mitt eget best" Pøsj.
Men jeg har noen Gud-så-elendig-at-det-blir-morsomt-minner. Som alle de menneskene på 40 + som var single og ålte seg innpå alt som sto på to bein. Her har jeg spesielt ei dame som var helt crazy på det. Hun presset rompa og puppene sine opp mot alt som hadde en penis. Ung og gammel, pen og stygg. Og så var hun helt crazy-sick oppmerksomhetssyk, så da det var ei sånn underholdningsdame som sto å dansa på gulvet kom I'm-40+-and-desperate på gulvet og prøvde å stjele showet.

Men vi dro hjem veldig tidlig, så det var egentlig den eneste morsome historien jeg hadde. Eller, jeg gikk bort til han som spilte elektrisk-fele og så skikkelig barsk ut. Han så ut som en skikkelig manne mann, men da jeg sa at han var flink og han skulle si takk, hadde han årets baby stemme. FAIL.

Fredagen var bare en stor 'FAIL'.
Vi manglet nesten alt til tacoen, så jeg måtte sykkle så fort jeg kunne til butikken for å kjøpe det. Og jeg ble skikkelig svett og ekkel. Måtte speed dusje fordi jeg trodde at i kveld var kvelden hvor jeg skulle få se KK igjen. For så å finne ut at det ikke var det. For så krangle med Daniel. Og så drikke mens vi var kjempeforbanna.
For så å komme på zoco hvor det ikke var noe liv. Shotte litt, komme i formen. og tilslutt møte skjebne gjengen som skulle endre så mye.

Og jeg vet jeg smiler, men tro meg. De guttene vi møtte var egentlig ikke så mye å smile for. Plagsomme som få hele gjengen. 3 av 4 bestemte seg for at jeg var 'The one' og forfulgte meg hele kvelden. Til og med da jeg fant KK og var i himmelen fordi jeg fikk sett verdens fineste Spanjol igjen. Jeg liker å overse det faktume at jeg aldri har blitt løyet så mye til i mitt liv som den kvelden. Ikke bare av KK, men av tyskerne, av Daniel, litt av Hanna og en hel del masse; Meg selv.
Og selv om jeg ble skikkelig såret den kvelden og selv om Hanna testet grenser jeg ikke viste eksisterte i meg, så var det en wake up call for meg. Den viste meg at jeg var alt for innteressert i KK, og at han bare var en sommerflørt. Jeg skal ikke gråte fordi han gir meg et falskt nummer. Og at jeg klina med den tyske gutten da KK forlot meg i baren uten å si ifra, ikke har noe å si. (Det er fyren til venstre på bildet over, og til mitt forsvar slengte han årets sjekkereplikk til meg.

*Jeg sitter på fanget hans og furter fordi KK hadde forlatt meg, mens jeg hørte på at hjerte mitt knustes i 1000 biter*
S: Oh, what the hell we got nothing too lose.
O: ?
S: Lets make out.

Vi klina i nøyaktig (les: ca) 20 sekunder før jeg følte meg som en hore og gikk tilbake til å furte.



Så må jeg sensurere resten av ferien.Så alt dere trenger å tenke er at den var akkurat like idylisk som bildet ovenfor. Jeg kan si så mye som at den endte med at jeg sovnet i sola, og så dro jeg og Hanna hjem til Norge mens jeg hørte på deppe musikk, spiste oreokjeks, og prøvde å plastre sammen hjertet mitt. (Hjelpen var å tenke på at KK ikke var verdens beste kysser, tunga hans var som en tømmerstokk... Veldig, veldig, veldig skuffende. Men på den andre siden, han viste hvordan han skulle bruke resten av kroppen. Vel, tror jeg. Hanna kom å avbrøt før jeg kunne bli 100 % sikker.)


Dette er mitt beste minne fra 2011. Jeg vet ikke hvorfor, det hadde jo flere dårlige faktorer enn gode. Men de gode var bare så... så utrolig gode. De er brent inn i hodet mitt og jeg gjennopplever de hele tiden. Til tross for at vi (Les: Hanna) dro hjem med alt for mange uvenner. Ok, så ble jeg uvenner med Adrian jeg også. Men det var bare fordi han avbrøt verdens nest beste kveld med KK og så kalle meg et fyllesvin selv om jeg var 97% edru. Jeg liker å tro at jeg og Daniel holdt sammen! Selv om det ble missforståelser. Og masse, masse løgner fra hans side.
Og med tanke på at jeg ofte tar meg selv i å tenke på KK, så må han jo ha gjort utrolig mye bra. Jeg er til og med (Faktisk veldig) takknemlig for at Hanna avbrøt oss før noe som helst skjedde annet enn at vi klina litt. Og jeg fikk "Kjæresten min er teit og jeg vil dumpe henne, du er så mye bedre"-preken fra KK. Jeg glemte kanskje å nevne det at han hadde kjæreste? Til mitt forsvar (Igjen) så fant jeg ikke ut av det før helt på slutten, og da skar jo alt seg etter på.

Men jeg var lykkelig så lenge illusjonen varte. Og jeg tror til og med Hanna koste seg, selv om hun dro på ferie med en nesten-kjæreste hjemme i Norge, som hindret henne fra å gjøre alt det hun hadde gjort før. (Jeg referere til bestefar kyssene, ikke til kjønnsykdommene)

Happy moments are like a day, it always have to end. But with every end, comes somethig new

Lots of love,
Oda Karoline <3

Surprise var følelsen verdens beste lillesøster ga storebroren sin i går!
For helt siden Sjur feiret bursdagen sin rundt 28 oktober og bare 2 av vennene hans kunne komme har jeg planlagt et surpriseparty! Og gjett om det ble suksess! Selv om jeg måtte høre på crap fra Daniel i en lengre tid, så var det verdt det! For i går var han verdens søteste mot meg! (Ødelegger jeg ryktet hans nå kanskje?! Jaja.) Prøvesmakte maten min når Thomas og Øyvind sa at det var rottegift i det! Og ga meg komplimenter! Jeg er også sjokkert!
Se så søte vi er:


Men kvelden var en kjempesuksess og alle sammen var kjempeglade:



Vel, Stokkan og Thomas var fornøyde de også, men de er skjulte modeller så de poser på hvert eneste bilde som blir tatt av dem:





Og så spiste vi masse, masse muffins for nesten alle ble spsit opp!

Og jeg og Daniel tok masse bilder samme, hvor vi var supersøte!


Wagner var kjempelykkelig:

Merkelig pose:

Dette er en lykkelig Sjur:

Og dette er i hvert fall en lykkelig Sjur:



Nyttårsaften var også kjempefin! Så jeg har hatt en fantastisk todagers:

Ullsokker<3

Åh, bestejenta mi!!<3

SKÅL!!<3

Og Godt nytt år!! <3

2012, Surprise me!

Fra venstre bakerste rad: Toalettmappe fra meg (Inneholder også gaven fra Frida), leggvarmere fra Tante, Onkel og søskenbarnet mitt, dippskåla fra Vida, lysestake fra Torgrim og Lina, hatt fra Ingrid, Blue ray spiller, bilde fra Vida, dvd-er fra farmor, (Veronica Mars 2 og 3, Criminal minds 4-5, Harry Potter collectable, Harry Potter 1-8 limited edition, Big Bang theory 1-3), Bøker fra Sjur, Ingrid, Lina og meg sel (Bla nedover for å se hvilke det er).
Fra venstre fremste rad: Paradice x2 fra Vida og secret santa, lommebok fra bestemor, neglelakk fra meg selv, pleiende lipgloss fra Anne Lise (Sjefen), Lite kompakt kamera fra Hanna, Bolig Drøm fra secret Santa

Takk alle sammen!



Ååååh, fine bøker! I heart!

I love you<3

+ pappas gamle iphone! 

Igjen og igjen og igjen og igjen; TUSENTAKK ALLE SAMMEN! <3

God jule alle sammen!


Nå har jeg inntatt plassen min i sofaen og ser på elendig julebarnetv! Det er trist hvor dårlig det har blitt... Men jeg skal ikke klage, det er jo julaften! Og jeg er i Nprge. Best av alt, er at Bestemor er her med meg!  Hun kom innom på jobb i går, og da begynte jeg nesten å gråte.
Jeg var så glad at jeg spanderte winerdrøm på henne, da ble hun veldig glad!

Nå skal jeg se Snekker Andersen, for det gjør jeg hver julaften!


I går bakte vi pepperkaker og pynta treet! Se bare her:

<3

Tradisjon til meg og Hanna er å bake pepperkake hjerter og skrive guttenavn i dem! Jeg følte bare ikke for å pryde det med en fjortisforelskelse i år!

Jeg har på den første julekula!!

Å sette stjerna på juletreet er noe jeg har gjort de siste åra, men gud a meg hvor skummelt jeg syns det er! *Høydeskrekk i mitt hjarte*



Ha en fortyllende jul alle sammen! <3